Om...

Den norske legeforening har gjennom Norsk forening for infeksjonsmedisin, Norsk forening for medisinsk mikrobiologi og Norsk gastroenterologisk forening nedsatt et utvalg med oppgave å skrive en veileder for utredning og behandling av hepatitt C-virus (HCV)-infeksjon hos voksne.

HCV-behandling er i rask endring. I løpet av de siste fem årene er direktevirkende antivirale legemidler blitt tilgjengelige for bruk i Norge. Så å si alle med kronisk HCV kan dermed oppnå å bli virusfri. Nye HCV-medikamenter fortsetter å komme, og utvalget vil fortløpende revidere veilederen i henhold til dette.

Betalingsansvaret for HCV-legemidlene ligger hos de regionale helseforetakene. Legemiddelinnkjøpssamarbeid (LIS) eies av helseregionene og har som formål å legge grunnlag for avtaler om kjøp og levering av legemidler på vegne av helseforetakene, og dermed redusere kostnadene til pasientbehandling. De administrerende direktørene i helseregionene har vedtatt å benytte LIS HCV-spesialistgruppens anbefalinger som instruks i egne helseforetak. Prisene for regimer effektive mot genotype 1 og 4 har nylig falt dramatisk, og fra 1. mars 2017 er det derfor tillatt innen helseforetakene å behandle alle pasienter med genotype 1 og 4, men legemidler effektive mot genotype 2 og 3 er fortsatt dyre. Det er dermed fortsatt restriksjoner for bruk av legemidlene mot genotype 2 og 3.

Arbeidsgruppen som utarbeider denne veilederen, anser det som sitt mandat å gi en vurdering av hvilken plass de ulike behandlingsalternativene skal ha i lys av både effekt, sikkerhet og pris. Disse anbefalingene vil derfor kunne avvike fra gjeldende LIS-anbefalinger.

Bakgrunn

Kronisk hepatitt C-virus (HCV)-infeksjon er et globalt helseproblem, og Verdens helseorganisasjon anslår at 130-150 millioner er infisert (1). I Norge er prevalensen av anti-HCV blant voksne 0.7% (2, 3), høyest blant de født i på femti- og sekstitallet (1,6%) og lavest blant de født før 1940 (<0,2%) (2). HCV smitter gjennom perkutan eksponering for infisert blod. I Norge har 80% av smitteoverføringen skjedd gjennom injiserende rusmiddelbruk, noen få er blitt smittet via blodtransfusjoner før 1990, mens smittevei er uavklart hos 15-20% (2).
Faren for seksuell smitteoverføring, smitte ved tatovering, piercing eller aksidentelt sprøytestikk er tilstede, men synes å være svært liten (4, 5). I mange land med lav og middels inntekt har helsepersonell i stor grad brukt ikke-steriliserte sprøyter, noe som kan forklare den høye prevalensen av HCV i Egypt, Pakistan, samt deler av Sentral- og Vest-Afrika. I Øst-Europa skyldes den høye prevalensen en kombinasjon av iatrogen smitte hos eldre og høy forekomst av sprøytemisbruk blant yngre.. Risikoen for vertikal HCV-smitte (mor til barn) er 4-10 % (6). Keisersnitt beskytter ikke mot smitte. Amming gir ingen risiko for overføring av HCV.

Det naturlige forløpet av en HCV-infeksjon er bare delvis kjent. Etter eksponering for HCV vil 20-50% oppleve spontan remisjon (7). De som utvikler kronisk infeksjon, vil ha ulik grad av fibroseutvikling, og akkumulasjon av fibrøst vev i leveren kan over tid føre til cirrhose. Etter 20 år varierer cirrhoseprevalensen i studier fra 3 % til 20 % (8, 9). Forløpet utover de første 20 årene er det få studier som har kunnet belyse, men en norsk kohortstudie av opiatavhengige med kronisk hepatitt C viste at 1 av 3 hadde begynnende cirrhose eller cirrhose 25-35 år etter eksponering for viruset. I den samme kohorten var leversykdom dødsårsak hos ¼ av de som døde etter fylte 50 år (10, 11). Faktorer som er ugunstige for fibroseutviklingen, er høy alder ved smittetidspunktet, mannlig kjønn, koinfeksjoner med HBV og HIV, høyt alkoholforbruk, diabetes mellitus og non-alkoholisk steatohepatitt og genotype 3-infeksjon (12, 13). Blant pasienter med levercirrhose vil hepatocellulært karsinom (HCC) utvikles hos 25% og leverdekompensasjon hos 25% innen 10 år (14, 15). Den årlige mortaliteten blant cirrhotikere er omlag 4%.